The Wolf Children Ame and Yuki (Okami kodomo no ame to yuki)

Copyright (C) NRK

NTV, Studio Chizu, Madhouse, Kadokawa Shoten, VAP, DN Dreampartners

Kanskje du vil le, og kalle dette eventyr.

Du vil synes at det er for utrolig til at det kan ha skjedd.

Men dette er den sanne historien om min mor.

Mannen som mor forelsket seg i, var en varulv.

Mor studerte ved et universitet i Tokyo.

Hun hadde fått stipend, og jobbet på deltid for å forsørge seg.

De som blir regnet for vise, kan ha stor kunnskap om seg selv og om verden.

Likevel vet de kanskje ikke noe om sannhet, dyd og skjønnhet.

En tidlig sommerdag på universitetet fikk mor øye på far.

Han satt der i en slitt skjorte, uten lærebok.

Han skrev ned alt som ble sagt.

Han var annerledes enn de andre studentene.

Vent.

Du må levere inn denne, ellers regnes det som fravær.

-Så ... -Jeg studerer ikke her.

Hvis det plager deg, kan jeg la være å komme hit.

Vent litt, er du snill.

Jeg vet ikke om du er student eller ikke.

Men det er vanskelig å følge med uten lærebok.

Skal vi se i min bok sammen?

Velkommen.

Det er ferdig på fredag.

Takk.

Velkommen.

Sett den her.

Hvor skal denne?

Kom inn.

Anklagerne var poeten Meletos ...

Anytos, en politiker fra overklassen ...

Og sofisten Lykon.

Meletos var hovedanklager, men Anytos trakk i trådene.

Hva liker du å gjøre?

Hva liker du å spise?

Har du vært forelsket før?

Hvorfor heter du Hana?

-Navnet mitt? -Ja.

Da jeg ble født, hadde vi en kosmosblomst i hagen.

Ikke plantet. Den bare vokste der.

Derfor ga pappa meg navnet Hana. "Blomst".

Så jeg alltid skulle smile, slik blomsten gjorde.

Selv når ting syntes vanskelige, ville han at jeg skulle smile.

Da ville jeg komme meg gjennom det.

Så i pappas begravelse smilte jeg hele tiden.

Men en slektning skjente på meg, og sa at jeg oppførte meg upassende.

Kanskje det virkelig var upassende.

Nei, det var det ikke.

Godt å høre.

Alle leiligheter er forskjellige, selv i samme blokk.

Noen har mye penger, andre ikke.

I noen bor store familier, andre bor alene.

Det finnes husholdninger med spedbarn, og med bare eldre.

Det ville vært fint å ha et hus. Et hjem å komme tilbake til.

Ta av meg skoene, vaske meg, og sette meg godt til rette. Det ville vært fint.

Snekre en bokhylle. Når den blir full, lager jeg en ny.

Jeg ville følt meg fri. I mitt eget hjem.

Da kunne jeg ønsket deg velkommen hjem.

-Hana. -Ja?

Jeg har noe å si deg.

-Du kan si akkurat hva du vil. -Du skjønner ...

Vi sees i morgen.

Hana.

Jeg er lei for det, Hana.

Tilgi meg.

Jeg har aldri fortalt dette til noen. Jeg torde ikke.

Jeg var redd. Jeg trodde du ville gå fra meg

Men jeg burde ha sagt det før.

-Jeg mener ... vist deg det før. -Vist meg det?

Lukk øynene en liten stund.

Lenger.

Kan jeg åpne dem?

Hana ...

Hva ser jeg ut som?

Det er ikke sant at noen blir varulver og angriper folk ved fullmåne.

Verden er full av ting vi ikke forstår.

Det var det min mor tenkte.

Ble du skremt?

Vil du slå opp med meg?

Men du skjelver. Er du redd?

Jeg er ikke redd.

For det er deg.

Fars forfedre var de japanske ulvene som døde ut for omtrent 100 år siden.

Han var den siste med både ulveblod og menneskeblod i seg.

Da han var liten, fortalte foreldrene ham om ættens bakgrunnshistorie.

Da de døde, sa de at han aldri måtte avsløre hemmeligheten.

Han vokste opp hos uvitende slektninger. En vanskelig barndom.

Etter at han fikk førerkort, dro han til byen for å arbeide.

Det var ingen som kjente ham, og ingen som brydde seg.

Så han hadde levd stille og tilbaketrukket.

Dette fortalte han til mor.

NATURLIG FØDSEL

Mor fødte meg i den lille leiligheten.

Det snødde. De klarte alt selv, og hadde ikke engang jordmor.

Mor ville ikke skremme noen hvis barnet så ut som en ulv etter fødselen.

-Jeg er glad for at hun er frisk og sunn. -Det kan fremdeles skje mye.

-Mon tro om hun blir en snill jente. -Kanskje hun blir smart.

Lurer på hva hun blir når hun blir stor.

Sykepleier, lærer, baker ... Akkurat hva hun vil.

Jeg håper hun får en glad og lykkelig barndom.

-Vi skal ta oss av henne til hun blir stor. -Ja.

Broren min ble født om våren året etter.

Det var en regnfull dag.

Plutselig en dag forsvant far.

Ingen vet hva far tenkte den dagen.

Kanskje han fulgte instinktet, og ville jakte etter mat.

Kanskje han ville skaffe mor noe styrkende.

FØRERKORT

"Ta godt vare på barna."

Mor syntes hun hørte ham si det.

Stol på det. Jeg skal oppdra dem godt.

Fra da av kan jeg ikke huske at mor gikk gjennom noen store kriser.

-Jeg er sulten. -Straks ferdig. Bare vent litt.

Jeg er sulten! -Vent litt.

Yuki!

Hun fortalte meg at jeg ofte ble en ulv når jeg var sint eller sur.

Ja vel, da. Ta en kjeks.

Jeg hadde stor appetitt, og ville alltid ha mat.

Men broren min, Ame, var spinkel, og spiste lite.

Mor tok pause fra studiene, og sluttet i deltidsjobben.

Det var nesten!

Vi levde av de få sparepengene faren min hadde etterlatt seg.

Det var nesten!

Mor sa at det virket som om Ame og jeg var usikre på -

om vi ville være mennesker eller ulver.

Å nei!

Hun kunne ikke snakke om oss med noen andre.

Så hun leste bøker, og studerte på egen hånd.

Hun måtte amme annenhver time.

Når broren min nektet å suge, ga hun ham melk med en fuktet klut.

Hvis han bare fortsatte å gråte, -

visste hun ikke råd, så hun strøk ham over ryggen hele natten.

Etter hvert ble mor helt utslitt.

Alt i orden.

Hver gang hun hadde sjanse til det, sov hun et minutt eller to.

-Mamma? -Hva er det?

Det var vanskelig når vi ble syke.

Yuki?

Yuki?

Yuki!

BARNEKLINIKK

DYREKLINIKK

Til barneklinikken eller dyrlegen? Hun visste ikke.

Datteren min har spist et tørkemiddel. Hun er to år.

Hun har kastet opp. Nei, ikke blod.

Det står "silica gel". Er det giftig?

Matlysten hennes?

Jeg er sulten!

Jeg skjønner. Det er ikke noe i veien?

Hun angret på at hun ikke hadde spurt far om barndommen hans.

Spasertur! -Yuki ...

Tur! -Du har nettopp vært syk ...

Tur! -Ja vel, da.

Da må du trekke inn ørene.

Greit. Da går vi.

Nå er de ute igjen!

Sånn!

-Hallo. De var søte. -Han synes du er søt.

Jeg er lei for det! -Det går bra.

Men det var ikke det eneste problemet.

-Jeg beklager. -Det er alltid det samme levenet!

Det går fint. Alt er i orden.

Vi tillater ikke kjæledyr her.

-Det har jeg heller ikke. -Ikke lyv. Det er opplagt.

Hvis du ikke følger reglene, må du flytte herfra.

-Barnevernet? -Ja. Vi er svært bekymret for barna.

-Hvordan det? -Barna har ikke vært til legekontroll.

-Og de har ikke fått vaksiner. -Alt i orden. De er friske og sunne.

Kan vi i det minste få treffe dem?

-Nei ... -Bare et øyeblikk.

-Vi vil være sikre på at de har det bra. -Ikke kom inn!

Da blir du mistenkt for mishandling og omsorgssvikt!

Gå vekk!

Hør her.

-Hva er det, mamma? -Hva vil dere gjøre?

Vil dere være mennesker eller ulver?

Hva?

Jeg synes vi skal flytte.

Da kan dere selv velge.

Vi hjelper folk med å se etter hus på landet. Men de holder ikke ut lenge.

Det er ingenting her. Det tar en halvtime å kjøre til barneskolen.

Til ungdomsskolen tar det to og en halv time. Fem timer til sammen!

Det er fine omgivelser å la barn vokse opp i, men ...

Livet er mer praktisk i byen.

Det er svært! -Det er nesten ingen husleie.

Men det vil koste mye å pusse det opp.

Ikke ta av deg på beina. Dette er nærmest en rønne.

Det er i det minste strøm her, og vann i bekken. Det er redskaper i skuret.

-Er det der en åker? -Ja, men du kan ikke dyrke noe på den.

Det kommer ville dyr fra fjellet og eter alle grønnsakene. De ødelegger alt.

Dyrene rundt her har drevet bort menneskene.

-Er det noen naboer? -Naboer? De bor langt av gårde.

Skal vi prøve et annet sted? I landsbyen ...

Jeg tar det.

-Jeg tar dette huset. -Tar du det ...?

-Hvor er vi? -I vårt nye hjem.

Det er helt skjevt!

Hallo, maur!

Hva er det der?

Hjelp!