The Last of the Sea Women

ØYA JEJU SØR-KOREA

Jeg er haenyeo.

Vi haenyeoer dykker i havet og høster sjødyr

bare ved hjelp av vår egen pust.

Som haenyeoer gir havet oss mat,

og det føles som våre mødres armer.

Men det er mer enn bare det.

Å være haenyeo er et kall.

Haenyeoer er havets voktere,

og vi har beskyttet havet

i flere hundre år.

Jeju er haenyeoenes hjemland.

Jeju er kjent for tre ting.

Klipper.

Vind.

Og kvinner.

Den andre veien. Én, to, tre, fire, fem, seks, sju, åtte.

Rist på hoftene.

- Sju og åtte! - Ikke prøv å se pen ut. Bare gjør det!

Hvem er dette sitt? Ta det.

Alle om bord!

Søster, det er mye malurt her. Gi meg litt, er du snill.

Dette er en jobb man ofrer alt for.

Den har gått i arv fra våre mødre og bestemødre.

Vi dykker selv når det er kaldt eller vi ikke føler for det. Det er i blodet vårt.

Vi er kvinner, tross alt.

- Kan du få det opp dit? - Jeg må bære det.

Vi gjør det sammen.

Legg det der.

Men havet har endret seg, og haenyeoene begynner å forsvinne.

Det føles som om haenyeo-kulturen gradvis forsvinner.

Vennligst ikke spør

Vennligst ikke spør om alderen min

Jeg gjorde ikke noe verdig I min korte ungdomstid

Før i tiden brukte vi robåter

i stedet for motorbåter for å dykke rundt den øya.

Og mens vi rodde, sang vi.

Hva skal jeg gjøre Når ungdommeligheten min forsvinner?

Livet i denne verden er akkurat slik

Godt jobbet!

Hei, fiskesjef! Hva er klokka nå?

Klokka er 7.30!

Da jobber jeg i fire timer, og så kommer jeg opp.

Håper du fanger mye!

Ok, det skal jeg!

I begynnelsen kunne jeg ikke engang svømme, men jeg elsket havet.

Jeg prøvde å unngå å gjøre husarbeid. Mamma beordret meg rundt hjemme,

men når jeg var i havet, kunne jeg være fri og leke.

Så jeg lærte å bli haenyeo da jeg var 16.

Mamma maste om at jeg skulle gifte meg ung.

Jeg var så lydig, så jeg gjorde som hun sa.

Jeg giftet meg og sluttet å dykke.

Jeg var naiv. For naiv.

Ektemannen min likte å feste.

Kanskje han ikke ville jobbe hardt fordi han visste han kom til å dø ung.

Så jeg gikk tilbake til å være haenyeo for å overleve.

Jeg har jobbet i 52 år.

Nå som livet mitt endelig er godt, begynner kroppen min å forfalle.

Mens lommeboken min er tykk, er huden min tynn.

Det er livets ironi.

Se på dette!

Obunjagi. Øresneglens slektning!

Kaptein, vi tar båten klokka åtte i morgen tidlig.

LANDSBYEN GOSAN

Å losse båten er tøft nå som jeg er gammel,

og jeg hater aller mest å fange sjøpinnsvin.

- Hvor mye per 100 gram? - 13 000 won per 100 gram.

Det er engrosprisen.

Andre liker det kanskje fordi man tjener godt på dem.

Men etter å høstet dem i fire timer, må jeg skrelle dem i fire timer.

Raske hender kan gjøre det på tre timer,

så jeg er alltid en byrde for kollegene mine.

Når jeg har fanget mye sjømat, føler jeg meg ikke sliten i det hele tatt.

Men når jeg bare har fanget litt, føler jeg meg utmattet og irritert.

- Og du tjener lite. - Jeg har ikke tjent noe.

Men jeg er glad for å være ute på havet, samme hvor mye jeg tjener.

Jeg blir opprømt, opprømt.

I gamle dager, da vi var unge, så folk ned på haenyeoer.

Hvis mannen din for eksempel var en innflytelsesrik person i landsbyen,

ville han si: "Må du jobbe som haenyeo og gjøre meg flau?"

Jeg var uutdannet,

så jeg ville ikke røpe at jeg var haenyeo.

På ektemennenes gjenforeninger var vi de eneste haenyeoene der.

De andre konene var ikke haenyeoer og så plettfrie ut,

mens ansiktene våre var mørke etter å ha jobbet ute i solen.

Så vi var for redde til å ta til motmæle.

Ansiktene våre var så mørke at vi ikke kunne skjule det med sminke,

så alle kunne se det.

- Det er helt sant. - Det var pinlig.

Det er lenge siden.

Men nå er vi anerkjent av UNESCO,

så vi haenyeoer kan stå rakrygget.

Jeg er langt stoltere over å være haenyeo nå enn jeg var før.

Jeg vil fortsette å jobbe som haenyeo fordi det er gøy.

Men jeg prøver å jobbe mindre,

og bruke resten av livet mitt på frivillig arbeid.

Hallo.

Jeg er Jang Soon Deok, omviseren deres.

Jeg dykker i havet her.

Vennligst gå sakte og forsiktig her.

Det er slanger her ute.

Bare følg sakte og rolig etter meg.

Dette er noen av stedene hvor vi dykker.

Jeg ser mer søppel enn jeg forventet.

Det samler seg opp mer søppel der om vinteren.

Mye av forurensningen kommer fra Kina og Japan. Og fra Koreas fastland.

Da jeg var ung, så jeg aldri søppel som isopor i havet.

Nå er det massevis av søppel som ligger der.

Haugevis av søppel som har råtnet så lenge

at det renner ut skitten væske.

Det rene havet har blitt forurenset på grunn av ting som dette.

Haenyeoer har måttet holde ut store lidelser

for å beskytte havet vårt så langt.

Hvorfor? Fordi vi haenyeoer er friskest når vi er i havet.

Jeg begynte da jeg var 20.

Jeg måtte fange mange sjøsnegler for å forsørge familien min.

Det var tunge tider, og folk var fattige.

Jeg må ha vært flink da også!

Når garnet mitt var helt fullt, tømte jeg det ved strandkanten

og hoppet uti igjen. Jeg er best på å samle sjøpinnsvin.

Det gir meg en god inntekt, og jeg kan være økonomisk uavhengig

fordi jeg er frisk.

LANDSBYEN GWIDEOK

Hei! Hvor er alle sammen? Klokka er seks alt!

Kan du tro det? De er fortsatt på vei!

- Vi skulle være her klokka sju. - Sa de sju?

Å nei!

Kapteinen sa så.

Er det mulig dere ikke får jobbe i dag?

Ja, vi får kanskje ikke det. Hvis de eldste sier nei, kan vi ikke det.

Sjøsnegler kan fanges i slike forhold,

men med sjøpinnsvin kan piggene stikke deg i hodet.

De krangler.

Hvem sa at vi skulle begynne klokka 7.30?

Joo Hwa! Hvorfor kommer du først nå klokka 6.30?

Kapteinen sa at vi skulle av gårde klokka seks!

- Du trenger ikke å rope. - Ikke rope? Jeg er forbannet!

Haeng Ja, kutt ut nå. Jeg gjorde en feil. Jeg gjorde en feil.

Huff. Jeg gjorde en feil. Jeg bønnfaller deg om å tilgi meg!

Kan vi ta på oss våtdrakten nå?

- Kan vi gå bort dit? - Nei! Kom og sett deg.

- Sett dere, alle sammen. - Nå drar vi!

Det er ikke så lenge siden vi begynte å bruke våtdrakt. Kanskje 40 år?

Før fikk vi ikke bruke svømmeføtter, i tilfelle vi fanget for mye.

Når vi er borte,

vil den yngre generasjonen kanskje bruke oksygenflasker.

Men inntil videre foretrekker vi å gjøre det på den gammeldagse måten.

Hvis vi jobbet i timevis med oksygen, ville vi uansett ha høstet for mye.

Prøver du å samle for mye på ett dykk, kommer du til å "spise pusten din".

Da dør du.

Og drar du for langt ut på havet,

blir bølgene mye sterkere.

Når vi dykker, kan vi bli tatt av strømmen.

Døden er alltid rett rundt hjørnet for oss.

HISTORIKER, HAENYEO-TRADISJONENES BEVARINGSKOMITÉ

Det er et ekstremt tøft yrke å være haenyeo,

spesielt fordi det er så farlig. Det er derfor det finnes så få nå.

Unge haenyeoer spør: "Hvorfor kan vi ikke bruke oksygenmaske?"

Men det er ikke haenyeoenes måte.

For å samle inn sjømat

må de holde pusten under vann i opptil to minutter.

Man merker vanntrykket fem meter under havet,

og vanntrykket er som et gigantisk blått glass som presser deg nedover.

Jo dypere du dykker, desto tykkere blir glasset.

Så når du kommer opp,

må du bryte gjennom dette "blå glasset" med all din styrke.

Haenyeoer gjentar denne prosessen 100-300 ganger når de dykker.

Bare prøv å slå hodet 300 ganger per dag.

Hodet ditt vil dunke, og det vil gjøre veldig vondt.

Når de oppdager døde haenyeoer i havet,

er garnet deres underlig nok alltid fullt av øresnegler og annen sjømat.

Som om døden lokket dem med lykkens agn.

Den dagen de døde, må de ha skutt gullfuglen!

Jeg er sliten.

Jeg er så utmattet at jeg kan dø.

Det tøffe er ikke å fange sjøpinnsvin, men å pille dem.

Du har folk som hjelper deg!

Men hvem skal hjelpe meg? Må jeg gå ut og få meg en mann?

Hvorfor ringer noen meg nå?

- Det kan være en mann som ringer! - Er det min døde mann som ringer?

- Kanskje det! - Glem det.

- Hvor er den? - Glem det, sa jeg.

Det er sikkert ingenting.

Hvordan vet du det?

Bare finn en mann som kan hjelpe meg med sjøpinnsvinene!

Ha et skilt på ryggen!

"Jeg leter etter en mann som kan hjelpe meg med sjøpinnsvinene!"

Jeg lurer på hvordan det går i morgen. Jeg tviler på at vi finner sjøpinnsvin.

Når det regner, renner kunstgjødselen og pesticidene rett ut i havet.

Vannet blir så skittent at sjøgresset råtner.

Det er et stort problem. Det er ingenting å fange.

Vi blir stadig eldre, og det blir vanskeligere å tjene penger.

Hvordan skal vi greie oss?

Da vi var unge, var det masse sjødyr ute i havet.

Folk pleide å jobbe sammen som et fellesskap.

Når vi høstet tangen agar, pollpryd og hijiki,

samarbeidet haenyeoene og delte overskuddet med hverandre.

Vi sluttet først å jobbe

når brystene ble store og vi måtte amme barna våre.

Jeg tror ikke den yngre generasjonen er seige nok til å leve slik vi gjorde.