Dickinson

VÅKNE OPP! I DAG ER DET VALGDAG! STEM!

SIRKUSET KOMMER TIL BYEN

Det gir jo ingen mening.

Nei, Whig-partiet har kontrollert dette distriktet i årevis.

De har aldri tapt et valg. Hvordan har dette blitt et bikkjeslagsmål?

Forandringens vinder blåser, antar jeg.

Vinder?

Mer som et jordskjelv.

Som om hele landet faller fra hverandre.

Nei, jeg er…

Så…

…har du stemt allerede?

Ja, på veien hit.

Kan Whig-partiet stole på din støtte?

Jeg stemmer ikke ofte på ett partis liste.

Jeg er mer uavhengig.

Ja, det er vel bra for en mann å tenke selv.

- Jeg er enig. - Mm.

Mrs. Dickinson, hvem ville du stemt på?

- Om du kunne? - Jeg?

Et morsomt spørsmål. Jeg har aldri tenkt på det.

Sier du det? Jeg trodde du var en suffragette.

Hvordan våger du å fornærme meg slik?

- Pappa! - Å, herregud.

- Det er så spennende! - Å, herregud.

Ja, det er spennende.

- Det er valgdag. Selvsagt. - Hva? Vi snakker ikke om det.

Hvem bryr seg om valg, når du ikke kan stemme?

Vi snakker om

-sirkuset! - Sirkuset kommer til Amherst!

Ja, i dag! De setter opp teltet nå!

- De har løver… - Løver.

…og tigere og…

Å, de har siamesiske tvillinger.

Ikke sant? Du vet om det?

Kan vi gå?

På sirkus?

Så fordervet.

"Fordervet"? Hva mener du?

Sirkus er fordervede steder.

De er ekle og grove og upassende for dannede unge damer.

Nei. Vet dere at det var et sirkus i Ohio som fremkalte så mye vold

at halve byen ble alvorlig skadd og den andre kom i fengsel?

Nei, sirkuser er fulle av tyver, kremmere og sigøynere…

Og hva med de damene?

De såkalte "akrobatene"

med lite klær som helt sikkert vil streife omkring

og vise seg frem som vulgære ho… Jeg vil ikke si det.

Nei, sirkuset er ikke et sted for dere.

Så, får vi gå?

- Ithamar, vi må snakke sammen. - Det er derfor jeg er her.

Vi går oss en liten tur. Vandre litt med meg.

- Det er jevnt. - Jeg vet det.

- Du trenger ikke å si det. - Det skulle ikke vært det.

Nei, demokratene kjempet nesten ikke.

Hatten din. Den lå igjen i vognen.

Takk. Jeg elsker den.

Men det er ikke demokratene.

- Det er Know-nothing-partiet. - Hva da?

Know-nothing. Har du ikke hørt om dem?

Jo, jeg vet alt om dem.

- Ok, da. - Kan du ikke repetere det?

Så du vet det ikke.

Det er for mange partier. Hvorfor kan det ikke bare være to?

Men kanskje vet du det, og sier at du ikke vet det,

fordi når et medlem av Know-nothing blir spurt om bevegelsen,

skal de si at de ikke vet.

- Det er forvirrende. - Ja.

Så jeg kunne spørre deg om det nå,

og du kunne si at du ikke vet noe,

og det kunne faktisk være din måte å fortelle meg

at du i hemmelighet er med i partiet.

La oss bare anta at jeg ikke er det.

- Hvorfor vinner jeg ikke lett? - På grunn av Know-nothing.

Det viser seg at de vet noe om å vinne.

Det er mulig at de vinner!

Nydelige scones. Visste du at de ble oppfunnet på 1500-tallet?

- Sa du at det er mulig at de vinner? - Ja.

- At de kan slå meg? - Ja, dessverre.

Det er umulig. Dette er Massachusetts.

Whig-kandidaten har vunnet her siden republikken ble grunnlagt.

Vel, tidene forandrer seg.

Å, Mr. Dickinson!

- Hva skal vi ha til middag? - Jeg gir blaffen. Overrask meg.

Hva syns du om rugde?

Eller villhøne? Eller bekkasin, fasan, piplo, rype,

stekt hare eller hjortelår?

Er det mulig å slippe unna denne samtalen?

Know-nothing har bygd en plattform på populistisk økonomisk retorikk

og frykt for innvandrere og urinnvånere.

- En berusende blanding. - Avskyelig.

Ja, men den virker.

Mener du at folk stemmer på tullingene?

Ja, faktisk.

Folk liker at du sier hvem som har skylden for problemene deres.

- Og Know-nothing skylder på… - Innvandrere, katolikker, irer…

- Mens vi ikke skylder på noen. - Akkurat. Vi har ikke valgt en fiende.

- Det virker som en forglemmelse. - I ettertid, ja.

Etter alt dette kan jeg stadig tape?

- Jeg vet ikke. Det er jevnt. - Jevnt?

Pokker heller.

Hvis det skal være jevnt, la det være det. Vet du hva?

Jeg tror på dette landet og på de gode folkene.

At når alt kommer til alt vil de gode vinne fordi vi elsker Amerika.

Og når innvandrerne kommer hit, åpner vi armene, og vi sier:

"Velkommen. Slå deg ned. Spis en pølse."

Vi sparker ikke folk ut.

Nei.

Og når det gjelder Know-nothing,

virker det for meg som om det de trenger å vite noe om,

er en liten ting kalt patriotisme.

Og sjenerøsitet. Og stolthet.

Herregud, Maggie, hva er galt?

Det er brødrene mine.

De stemte i dag morges, og da ble de overfalt.

En av dem ble nesten slått i hjel.

Slått av hvem?

Know-nothing-partiet!

De hater oss fordi vi er irske.

Ser du, Edward? Tingene er ute av kontroll.

Vet du, Mr. Dickinson,

brødrene mine og jeg kom til Amerika for å slippe unna forfølgelse.

"De fries land", sa de.

Men det er det samme her som i Irland.

Kanskje vi bare skal dra hjem.

Ikke mist troen på denne nasjonen helt ennå.

Du skal få se.

Ære og anstendighet vil seire.

Snart vil jeg bli valgt, og jeg skal representere deg og brødrene dine.

Og passe på at noe sånt aldri skjer igjen.

Jeg håper du har rett.

Jeg har det.

VI TAPER – FORDI VI VINNER

Hva så om jeg aldri ser en elefant?

Jeg har sett en sky som lignet en elefant.

Jeg er lei for at faren din ikke lar deg gå.

Han lar meg ikke gjøre noe.

Du har kanskje sett det.

Ja, ikke noe lesing, svømming…

Og ikke noen sirkus.

Hva skal du gjøre i stedet?

- For å more meg, mener du? - Ja.

Hvordan vil Emily Dickinson underholde seg selv?

Mm.

Jeg vet ikke.

Jeg blir kanskje hjemme.

Snakker med en nattsvermer.

Hm. Her er noe.

Hva er det?

En diktkonkurranse.

I dag er fristen for å melde seg på.

"Vi leter etter Amhersts uoppdagede lyriske geni."

Det er deg. Jeg mener, ut fra det jeg har lest av deg, er det mulig.

Jeg vet om konkurransen.

Gjør du? Så har du meldt deg på?

Husker du samtalen vi akkurat hadde? Om faren min?

- Å. - Ja.

Ikke noe lesing, svømming eller sirkus, og ingen dikt.

Ikke offentlig.

Tror du virkelig at han vil bry seg om at du blir med i en diktkonkurranse?

Du kjenner ham vel ikke ordentlig ennå.

Det gjør jeg vel ikke.

Kvinner som søker litterær berømmelse, er ikke er noe annet enn…

Vel…

La oss bare si "akrobater".

Det er synd, fordi…

…jeg tror at hvis du ble med,

ville du vinne.

"Ingen kjenner denne lille Rosen"

Der er du.

Herregud.

Jeg har lett overalt.

Hei, Em.

Hva gjør du her? Jeg trodde at å stirre på gravsteiner var min greie.

- Vi har et problem. - Hva er det?

Noen er begravd på Sues plass.

Hvem er Ichabod Beecher?

Å, det er Beecher-babyen.

En av Beecher-babyene, burde jeg si.

Den stakkars familien. Så mange babyer. Hver eneste en døde.

Hvorfor er denne døde Beecher-babyen begravd så tett på vårt gravsted?

De mistet vel så mange at det ble for fullt.

Det suger, men jeg skal begraves akkurat her.

Og Sue, som min kone, burde ligge ved siden av meg.

Burde hun ikke?

Hvorfor ikke bare flytte babyen?

Hva?

Jeg kan ikke flytte en død baby.

Hva ville Beecher-familien si?

Øh, ingenting.

De har ikke bodd i Amherst på mange år. De flyttet tilbake til England.

Aha.

Og den babyen døde for 27 år siden. Den er voksen nå.

Å.

- Det er sant. - Mm.

Ok, jeg har løst ditt problem. Du må løse mitt.

Hva er det?

Springfield Republican avholder en diktkonkurranse.

- I dag er siste påmeldingsdag. - Du skal ikke melde deg på?

- Selvsagt ikke. Pappa ville drepe meg. - Det vet jeg.