Shock Docs

Ed og Lorraine Warren.

I løpet av deres ekstraordinære karriere-

-dokumenterte de noen av de mest berømte paranormale hendelsene.

I 40 år nå hadde Ed og Lorraine Warren etterforsket saker-

om hjemsøkte hus og besettelse.

De ble innkalt for å undersøke den berømte Amityville-skrekken.

Deres konfrontasjon av demoniske krefter-

-har blitt omtalt i en storfilmserie i Hollywood.

Men ingen av etterforskningene deres er helt maken til skrekken-

-i "Djevelen fikk meg til å gjøre det".

Dette var den mest djevelske saken de hadde jobbet med.

Den har alle kjennetegnene til filmen "Eksorsisten".

Og at denne gutten faktisk ville sveve.

Det er inspirasjonen til New Line Cinemas skrekkfilm-

-"The Conjuring: The Devil Made Me Do It".

Men den virkelige historien er enda mer sjokkerende.

En familie kjemper mot unevnelig ondskap.

Det etterlater én person død og stiller djevelen for retten.

Sakens kjerne er demonisk besettelse.

For første gang viser vi aldri før sendte intervjuer med menneskene-

som overlevde denne grusomheten.

Dette er første gang på 40 år at jeg vil snakke om dette.

Og sjeldne lydopptak fra innsiden av huset der demonene raste.

Da jeg hørte stemmen fra en 11 år gammel gutt, ble jeg livredd.

Jeg eier David!

Hele familien ble angrepet.

Du kan se kroppen synke inn som om noen faktisk slo ham.

Jeg danset med djevelen her.

Jeg visste at djevelen fantes.

Jeg trodde ikke den ville vise seg sånn.

Brookfield i Connecticut er en vanlig hjemby.

New England i et nøtteskall.

Det er et rolig og vakkert samfunn.

Men hver by har en mørk side.

Den 16. februar 1981-

-ryster et voldelig drap denne stille byen til det innerste.

Johnson knivstakk huseieren.

19 år gamle Arne Cheyenne Johnson er tiltalt for å ha drept utleieren.

Knivstakk Alan Bono.

Politiet kalte den en opplagt sak.

Arne Johnson er fengslet med en kausjon på 125 000 dollar.

Han er anklaget for drap.

Men så kommer forsvaret til Arne Johnson.

Han skal erklære seg uskyldig fordi han var besatt av djevelen-

under forbrytelsen.

Det makeløse drapsforsvaret skaper overskrifter i hele verden.

Og i sentrum av alt står Ed og Lorraine Warren.

"Vi skal stille djevelen for retten." Ordene til Ed og Lorraine Warren.

De ser det som en stor mulighet til å stille djevelen for retten.

Så de kontakter advokaten Marty Minnella.

Jeg hadde aldri hørt om Ed eller Lorraine.

De fortalte meg om en uvanlig sak.

Jeg hadde avtalt et møte hos Warren i Monroe i Connecticut.

I dette tilfellet føler vi at demonen har skylden-

-på grunn av det som skjedde i hjemmet,-

-og det Arne Johnson hadde utsatt seg for.

Warren forklarte at Arne Johnson nylig hadde deltatt-

i en rekke rystende eksorsismer-

-som involverte kjærestens 11-årige lillebror, David Glatzel,-

-som ble angrepet av demoniske krefter.

Jeg var veldig skeptisk, men veldig interessert.

Og jeg ville se hvilke bevis de hadde-

før jeg vurderte-

om jeg skulle involvere meg i saken.

For å bevise påstanden spiller Ed et lydopptak for Marty-

-tatt opp hjemme hos familien i Brookfield.

Jesus frastøter deg. La dette barnet være.

Ja. Du ikke er sterk. Du er svak.

Han forklarer at unge David Glatzel er besatt-

-mens moren Judy, søsteren Debbie og Debbies kjæreste, Arne-

prøvde å hjelpe ham.

I Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn.

-Hold ham nede, sa de. -Mamma er her.

Kom deg ut av sønnen min! Reis deg. Ut av sønnen min.

-Stopp! -Nei! David.

I Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn. Amen.

Jeg eier David!

Det var en stemme jeg aldri hadde hørt før.

Og det var ikke stemmen til en 11 år gammel gutt.

Jeg var livredd.

Opptaket overbeviste meg om at det var noe overnaturlig.

For å forstå hvorfor drapet fant sted, fortalte Warren advokaten:

Du må gå sju måneder tilbake til juli 1980.

SOMMEREN 1980

Den Arne Johnson vi møtte og som vi kjente,-

var en typisk amerikansk gutt.

En veldig god ung mann.

Arne Johnson er 18 år. Han er hardtarbeidende.

Han jobber som trekirurg.

Og Debbie Glatzel er hundefrisør. Hun er 26 år gammel.

De har kjent hverandre siden barndommen og forelsket seg.

Planen er å gifte seg til høsten.

Forholdet var bra. Vi var venner, og vi ble mer involvert.

Vi ville flytte for å forbedre livene våre.

Og det var hele hensikten.

De hadde lett i månedsvis etter et hus utenfor Bridgeport.

2. JULI 1980

Vi bestemte oss for å leie et hus i Newtown.

Vi valgte dette huset fordi det var nær familien min-

rett over Brookfield-grensen.

Det var privat, på landet. Det hadde skog og hage.

Vi brukte alle pengene våre på huset.

Samme dag kommer Debbies mor Judy med Debbies to yngre brødre,-

-Alan og David, for å hjelpe til med flyttingen.

Broren min David er den yngste. Han var alltid glad.

Han hang aldri med geipen. Han var en glede å være sammen med.

Jeg kom godt overens med David. Han var utadvendt.

Jeg lekte mye med ham. Han likte alltid å henge.

Alle gleder seg til det nye huset, bortsett fra Debbies mor.

Judy syntes huset så mørkt ut.

Uansett hvor mange vinduer de åpnet.

Det er støv overalt. En gammel vannseng står igjen.

Hun følte bare en tyngde i luften.

Det føles veldig negativt og undertrykkende.

Det er en følelse av å bli overvåket.

Hun prøvde å overtale Debbie.

Men Debbie gledet seg. Hun var klar for å bo alene.

Jeg ga brødrene mine plikter i huset.

Jeg sendte David til soverommet, ga ham en kost-

og ba ham koste gulvet for meg.

Vær på vakt!

David kom løpende ut etter en stund og satt under treet.

Han så opprørt ut.

Og jeg sa: "Hvorfor feier du ikke der inne?"

Til å begynne med ville han ikke si det.

David vil bare si at han vil dra hjem.

Det var ikke likt David å ikke adlyde eller være respektløs.

Jeg tenkte: "Jeg må få jobben gjort. Jeg kan ikke tenke på dette nå."

Så jeg lot det bare fare.

Siden David er for redd til å gå inn igjen,-

-ber Debbie broren Alan om å gjøre jobben.

Alan og David gleder seg til å forlate utleiehuset i Newtown-

-og dra tilbake til familiens hjem i Brookfield i nærheten.

Senere den kvelden forteller de hva som skjedde med dem i utleiehuset.

David og Alan kom ut av soverommet og ut til kjøkkenet.

Arne og Debbie bor i Brookfield-

-til de flytter inn i det nye hjemmet sitt.

Alan sa at døren ble lukket på hovedsoverommet.

Han klarte ikke å åpne den.

Så begynte David å forklare hvordan han hadde sett en gammel mann.

Som var gjennomsiktig og sa: "Vær på vakt."

Jeg tenker: "Hvor kommer dette fra?"

Jeg stilte ham et spørsmål. Jeg sa: "Så du noen piller der og tok dem?

Kanskje du får en effekt?"

Og han sverget nei.

"Fordi jeg kan se ham. Hvis jeg holder hendene over øynene."

Det er da gutten forteller familien noe enda mer skremmende.

David forklarer at den gamle mannen fortsatt er i huset.

Og om natten blir han til det han beskriver som et beist.

David sa at den gamle mannen forandrer seg fra dag til natt.

Han skiftet til beistet med øyen som sorte hull,-

taggete tenner og spisse ører.

David sa: "Jeg kan lukke øynene og se ham nå-

-ved utleiehuset der han går frem og tilbake."

Dette er ikke likt David å snakke sånn.

Han leste tegneserier og så på tegnefilmer.

Da tenkte vi bare, og vi hørte på David.

Og han var ikke en forteller, så det var vanskelig å godta.

Han sa beistet truet med å skade ham-

-fordi han fortalte oss hva som hadde skjedd.

Han sa: "Han snakker til meg nå."

Jeg sa: "Hører du ham?" Han sa: "Ja. Og han ber meg passe meg."

David sier at beistet forteller ham-

-at Arne og Debbie ikke skal flytte inn

Ellers må David betale prisen.

Han tryglet meg om å ikke flytte inn.

Jeg begynte å bli redd.

Men jeg trengte bevis.

Fordi det var mitt hus. Jeg ga opp alt. Vi la alt i det.

Så vi måtte gå fremover.

Vi skal flytte inn dit. Det er hjemmet vårt.

Neste dag stikker Arne innom utleiehuset med noen esker til.

Jeg kjente to stikk i skulderen, og det var ingen der. Det var bare meg.

Jeg ristet det av meg og gikk opp igjen.

Senere den dagen kommer den forrige eieren for å hente vannsengen.

Debbie kan ikke motstå, men spør: "Det er noe rart i dette huset."

Karen sier: "Ja. Ganske mange ting.

Spesielt på dette soverommet."

Hun har hørt hvisking, hun har følt en kald kropp i sengen ved seg.

Og hun har sett denne gamle mannen.

Det er for mye for Debbie.

Hun bestemmer seg for å snakke med Arne.

Jeg sa til Arne: "Jeg flytter ikke inn der. David snakker sant."

Og jeg var enig med henne.

Jeg sa: "Kanskje det er et dårlig valg.

Vi bør få pengene tilbake og fortsette livet vårt."

Etter å ha gitt opp utleiehuset-

-flytter paret inn hos Debbies mor, Judy, i Brookfield,-

mens de leter etter en egen bolig.

Men snart oppdager de at de ikke slipper unna de mørke kreftene.

Sommeren bør starte når vi stiller klokka.

Det er fortsatt tre timer å kjøre tilbake.

David begynte å si: "Beistet er på vei. Det kommer hit."

Jeg så David, som var veldig redd, og så eskalerte det derfra.

Og han begynte å skrike at han så beistet komme fra utleiehuset.

At det nesten var ved huset.

Han kommer mot hoveddøren.

Det var ingen der.

Moren min var redd, men hun måtte være sterk.

Så hun tok det eneste hun hadde for å beskytte seg selv.