Room to Move

-Går det bra? -Ja.

-Er det ditt første barn? -Ja.

Ok.

Her er babyens hjerteslag.

Dette er babyens mage.

Her er høyre nyre, venstre nyre,

ryggraden, halebenet, korsryggen,

ryggen, skulderen, albuen.

Babyen har mye plass til å bevege seg.

PLASS TIL Å BEVEGE SEG

Dette er babyens hode.

Dette er omrisset av babyens hodeskalle, sett ovenfra.

Her ser vi ned i hjernen.

Alt ser normalt ut. Babyen har riktig størrelse.

Magen, ryggraden, blæra, nyrene, hjertet,

alt jeg kan se på en baby i denne alderen, ser normalt ut.

NEVRODIVERGENT - AVVIKENDE MENTAL ELLER NEVROLOGISK FUNKSJON

FRA DET SOM ANSES SOM NORMALT.

33 ÅR SENERE

Hei, alle sammen.

Hallo.

Vi har ikke så mye tid sammen, så… Mange av dere er snart ferdigutdannede.

Når man går ut i verden, er det alltid mye ukjent.

Dette er en tid hvor det føles som om man må lete overalt etter råd.

Man må lete overalt for å forstå hvordan man skal leve livet sitt.

Jeg vil minne dere på at dere er her.

Se innover og stol på dere selv,

for dere har flere svar her inne enn dere tror.

Jeg er redd.

Jeg visste ikke at det skulle bli så hardt

å lære alt dette om meg selv.

Har du spørsmål til meg?

Ja.

Men på et tidspunkt skjønte jeg

at det er farlig å være nysgjerrig eller stille spørsmål.

Ti og én…

Folk må forstå at noen opplever verden på en annen måte.

Men den utrolige måten du oppfatter verden på, er fantastisk.

Hvis dansen ble tatt fra meg, ville jeg ikke kjent meg selv.

-Men det er derfor dette endrer alt. -Fortell mer.

Det skjer en forandring når du kan erkjenne

og sette navn på opplevelser og følelser du alltid har hatt.

Det gjør det mye mer ekte.

Det har alltid føltes som om noe ikke stemte.

Alt føles annerledes nå.

Vi ser en utfordring på tre områder.

Ett er kommunikasjon. Ett er sosialisering.

Og ett er repeterende og stereotyp atferd.

Du oppfyller alle de tre kriteriene.

Jeg må se det over tid, gjennom historie og tidlig utvikling.

Det er nevrobiologi i hvordan en person er.

Det starter tidlig i barndommen og følger deg gjennom livet.

Du oppfyller kriteriene for autismespekterforstyrrelse.

Autismespekterforstyrrelse er en kompleks utviklingstilstand

som innebærer vedvarende utfordringer i sosial interaksjon,

tale og ikke-verbal kommunikasjon og begrenset, gjentakende atferd.

ASF blir vanligvis diagnostisert i småbarnsalderen eller tidlig barndom.

Effekten og symptomenes alvorlighetsgrad er forskjellig for hver person.

Har du spørsmål til meg?

Trenger du noe?

Det føles bare som…

Det føles som en lettelse.

Jeg kan ikke forestille meg det.

I dag fikk jeg offisielt

diagnosen autismespekterforstyrrelse, nivå 1. "Trenger støtte."

-Pakk en bag. -Pakk en bag?

-Ja. -Til hva?

Reisen. Jeg glemmer at du ikke liker analogier.

Den gikk over hodet på meg.

Jeg har hatt mange følelser. Jeg…

Jeg føler at jeg på en rar måte ikke stoler på tankene mine.

Det er som…

Jeg leser om… kjennetegn

på en person med autisme eller ASF nivå 1,

og jeg føler at jeg leser om livet mitt.

Det er så tydelig for meg, og jeg kjenner meg så veldig igjen.

Og i neste øyeblikk føler jeg at jeg finner på alt, eller at det ikke er ekte,

eller at jeg leter etter en rask løsning eller noe.

Et tankespill jeg har spilt med meg selv. Men i dag fikk jeg formelt diagnosen.

Så jeg kan liksom puste ut

og kjenne… meg selv.

Jeg føler ikke at jeg noen gang har hatt muligheten eller sjansen til å gjøre det.

Så det er mye, men på en måte

er det lovende. Jeg er takknemlig for

at jeg har hatt muligheten til å gå gjennom denne prosessen.

Hvorfor er du redd?

Å delta i en dokumentar er mitt verste mareritt,

å måtte kommunisere med noen

på et så dypt nivå, og…

Jeg stoler på Alex, men jeg liker ikke å gjøre ting jeg ikke kan.

Men du vet svaret, for alt du kan nå, kunne du ikke før du lærte det.

Hva gjorde at du klarte å overvinne de øyeblikkene?

Jeg vet ikke hvor jeg er. Hva skjer?

-Hyggelig. -I like måte.

-Dette er Ian. -Hei, jeg heter Alex.

Jeg tror dette er riktig.

Så jeg gjør det bare.

Dette er James.

-Jøss, se på det. -Han gir alt.

-Han leverer. -Han leverer bra.

Og legenden selv.

-Det bildet… -Min første opptreden.

-Med hånden… -Jeg vet det.

-Kan jeg feste mikrofonen? -Ja.

Det er stressende at jeg ikke vet

hvordan dokumentarer lages, eller hvordan du jobber…

-Du filmer også. -Jeg har filmet.

Jeg prøver å fange henne mens hun bare er i rommet.

Og det har vært fantastisk.

Det er rart, for ingen jeg møter på nå, vet om dette.

Og så må jeg tenke på filmingen…

Alt er bare sprøtt. Alt er…

Hver dag er en dag jeg ikke har opplevd ennå.

-Du kommer til å få sjokk. -Jøss, se på det.

Jeg har dette motet

til å gjøre ting i dansens navn

som jeg ikke ville klart som bare Jenn.

-Som det vi gjør nå. -Samme her.

Og mange ting i livet mitt… Kjernen av enhver interaksjon,

eller enhver mulighet eller jobb, er: "Nei, jeg vil ikke gjøre det."

Det er umiddelbart et nivå av angst.

-Men jeg gjør det likevel. -Jeg er helt lik.

Dette prosjektet er annerledes. Jeg er ikke sikker på hva det er ennå.

Hele karrieren min handler om hva opptredener gir publikum.

Men jeg har alltid villet utforske hva opptredenen gir tilbake til kunstnerne.

Helt klart.

Og det førte meg til bevegelsesbasert psykoterapi,

som er en fin måte å si

"kommunikasjon gjennom dans når ord svikter" på.

-Helt klart. -Det er noe jeg sliter med.

-Du var den første jeg tenkte på. -Selvsagt.

Jeg vet det har gått seks år, men jeg tok kontakt

fordi jeg har fulgt karrieren din siden musikkvideoen vår.

Jeg tror det er skjebnen at jeg sendte deg en melding

samme dag som du fikk diagnosen.

-Jeg kommer ikke over det. Det er rart. -Jeg kom hjem fra L.A. kvelden før.

Vi hadde timen hennes neste morgen. Så kom e-posten.

-Ja. -Og timen hennes var helt vill.

Hva var det som trakk deg til scenekunst og dans?

Svaret mitt før var at…

Jeg ble bare ledet inn i det og forelsket meg i det.

Og det føles som om det er min hensikt

og det jeg skal gjøre med dette livet. Og det er talentet mitt.

Det er måten jeg knytter meg til folk på.

Og det er måten jeg kan hjelpe folk på.

Men jeg har alltid hatt en følelse av at jeg ble ledet,

eller blir ledet gjennom dette livet,

noe jeg fortsatt har, på en måte,

men… Jeg tror jeg bare…

Jeg ble besatt av dans, muligens fordi jeg har autisme.

Og det var nyttig for meg

på måter jeg først nå forstår.

Ok, la oss se hvor dette går. Kanskje jeg bare følger deg.

-Ok. -Vi ser om noe kommer ut av det.

Da begynner vi.

VELKOMMEN TIL RIPLEY-GRIER STUDIOS

GIBNEY COMPANY KULTURHUS

En, to, tre, fire, fem, seks…

Og en, to…

Ja, Barry!

Fem, seks…

Ja!

Ja, gå bredt…

All den plassen i kvadranten din. Ja.

Øynene her. La meg se deg.

I begynnelsen var det bare dans. Men det er mange år siden…

Åpne, blomstre.

…det sluttet å være terapi for meg.

På et tidspunkt begynte dansen å ta mer fra meg enn den ga meg.

Ja!

Som menneske, når jeg ser deg danse, hvis jeg ikke kan finne øynene dine,

kan jeg ikke få kontakt med deg.

Jeg klarte å leve av det jeg elsker,

men det er lenge siden jeg har funnet gleden i å bevege meg.

Men jeg har fortsatt denne karrieren som skjer samtidig,

men jeg finner ikke gleden i det selv. Men jeg stiller opp for elevene mine.

Ja! Sånn, ja. Kom igjen, folkens.

Det er vanskelig å finne miljøer hvor jeg elsker å danse nå.

Jeg ser at du har mistet noe av det.

Jeg er heldig som kan leve av det jeg elsker, men det er også en forbannelse,

for man kan miste gleden ved det man elsker.

Vi lander hardt. Ok?

Vi lander hardt, det er sånn vi er trent,

og det er det vi virkelig vil.

Ja, jeg er disiplinert, men jeg elsker å se innsats i dans.

Jeg liker ikke at det ser for lett, perfekt eller polert ut.

Jeg liker å se det, spesielt hos kvinner.

Jeg vil se kraften og innsatsen bak det du gjør.

Men det er vanskelig.

Dette stedet har vært stort for meg. Jeg vokste opp i Idaho, ute på landet,

og jeg så Steps i dansemagasiner, og jeg…

Dette studioet.

Jeg ville så gjerne være her. Og det at jeg er her med dere

og så mange kjente fjes som jeg har kjent i årevis,

gjør meg så takknemlig.

-Dere er… -Vi elsker deg!

Fem, seks, sju, åtte…

Symptomer må være til stede i tidlig utviklingsperiode,

men manifesterer kanskje ikke helt

før sosiale krav overgår begrenset kapasitet,