Jerrod Carmichael: Don't Be Gay

Sist gang jeg var på TV, lagde jeg et realityshow.

20. FEBRUAR 2025

Jeg hadde nylig kommet ut,

og jeg slet fortsatt med mye internalisert homofobi.

Jeg var ofte utro mot en jeg elsket høyt,

og jeg var ikke mannen jeg visste jeg kunne være.

Jeg fikk en idé om at hvis jeg dokumenterte alt

jeg skammet meg mest over og slapp det løs i verden,

kunne det hjelpe meg med å slippe løs noe av min egen skam.

Jeg var veldig stolt av showet jeg lagde.

Etter at det kom ut, sjekket jeg Twitter for å se

om det gjorde inntrykk på noen andre

som kan ha gått gjennom det samme som jeg gjorde.

Det første jeg leste var:

"Hvorfor har niggeren Jerrod en hvit guttekjæreste?"

Det var min feil. Jeg rota det til.

Jeg ble så opphengt i homofobi at jeg glemte rasisme.

Jeg vet ikke om noen av dere har blitt mobba på nettet

av en gruppe homofile svarte menn, men det er ærlig talt ikke gøy.

De var så slemme mot meg, folkens.

Jeg så for eksempel en tweet.

Noen posta et bilde av en hvit mann som holder en vaskebjørn.

Han sa: "Se, der er Jerrod og guttekjæresten hans."

Det var fryktelig og litt morsomt. Det gjorde det bare verre.

Jeg leste all den dritten. Jeg klarte ikke å overse det.

Jeg leste hvert eneste ord.

Jeg vet hva dere tenker. "Legg fra deg telefonen.

Du trenger ikke den dritten". Jeg klarte ikke.

Har dere noen gang hørt kjendiser si:

"Jeg sjekker ikke Twitter. Jeg leser ikke kommentarene."

De lyver til dere.

Alle leser hvert enkelt ord. Selv de inneslutta kjendisene.

Vil du sende en melding til Daniel Day-Lewis...

...bare tweet: "Hei, Daniel Day-Lewis. Faen ta deg."

Det kommer han til å lese.

Folk sier så mye personlig dritt om meg

og mitt liv og mitt sexliv.

Noen sa at jeg hater meg selv, at jeg hater svarte menn,

og at jeg bare roter med hvite menn, og det er ikke sant.

Jeg sier nå at det ikke er sant. Jeg har rota med mange svarte menn.

Det er bare det at min type svart mann ofte er veldig maskulin.

Av og til havner jeg i seksuelt konkurransepregede situasjoner

der ingen av oss vil gi seg.

Vi ender opp med å holde i pikkene våre som i en meksikansk duell.

Vi sier: "Kom igjen, du suger pikken min."

"Nei, du suger min pikk."

Vi teller til tre og gjør 69.

Slik holdt vi på i ukevis.

Jeg leste så mye om meg selv i ukevis at jeg var på vei i kjelleren.

Det såra meg, og jeg måtte gjøre noe.

Jeg gikk til en svart terapeut

for å finne ut av hvorfor jeg har en hvit kjæreste.

Første time kjørte jeg hardt på fra start.

Jeg sparket inn døra.

Jeg sa: "Er jeg Clarence Thomas?"

Hun sa: "Ok.

Slapp av, Jerrod. Ta av deg jakken og finn deg til rette."

Hun spurte meg hva problemet var.

Jeg sa at internett var slem mot meg.

Hun sa: "Hva sier de?"

Jeg bare leste høyt.

Noen tweeta at jeg har en hvit kjæreste

på grunn av mindreverdighetskompleks overfor hvite.

Hun ble gira.

Hun sa: "Det kan vi utforske, Jerrod.

Få høre om barndommen din.

Fortell meg om forholdet ditt til hvite folk.

Har du noen gang følt deg mindreverdig?"

Jeg tenkte på det for aller første gang.

Når jeg tenker på barndommen,

bodde det bare svarte i nabolaget mitt.

Barneskolen min virket som et eksperiment utført av NAACP.

De spilte Whitney Houstons nasjonalsang hver morgen.

Er ikke det sprøtt?

Bestemora mi jobba i kafeteriaen der.

Alle naboene mine var svarte, bortsett fra

én hvit familie som bodde i et hus

på enden av blindgata mi.

Men, og dette er sant,

alle slet med en form for mental lidelse.

Jeg sa til terapeuten min:

"Jeg tror ikke jeg har et mindreverdighetskompleks.

De første 13 årene av livet trodde jeg hvite folk var tilbakestående."

Jeg gjorde faktisk det.

Den første hvite filmen jeg så, var Forrest Gump.

Jeg bare stirra på skjermen.

"Hvordan klarer hvite folk seg i verden

når de er så tilbakestående?"

Vet dere hva som ikke føltes bra? At svarte folk var sure på meg.

Har dere opplevd det samme? Det føles ikke bra.

Ingen takler sånt.

Det føles bra når svarte folk liker deg.

Jeg gikk ned gata her om dagen,

og en svart kar bare rulla ned vinduet og sa:

"Hei, jeg ser deg."

Hvem? Meg? Ser du meg?

Jeg rettet meg opp. Vet dere hvordan jeg følte meg?

Jeg følte meg sett. Jeg elsker anerkjennelse fra svarte folk.

Misforstå meg rett. Jeg liker det fra hvite folk også.

Hvit anerkjennelse gir meg økonomisk selvtillit.

Jeg vil at svarte folk skal like meg, men én hvit dame fra HBO likte meg,

og jeg har vært mangemillionær siden, så det er annerledes.

Tusen takk. Jeg skal si det til henne.

Jeg var veldig engstelig. Jeg er en engstelig person.

Jeg har en spesiell type angst.

Jeg er mest engstelig når alt er fredelig.

Det er når det går bra at jeg er mest nervøs.

Jeg uroer meg for at noe skal skje.

Hadde jeg bodd her i New York 11. september, hadde det vært

en følelsesmessig bekreftende opplevelse for meg.

Jeg skal si hvorfor. Jeg hadde gått ute.

Det hadde vært en fredelig dag med fugler som kvitret.

Så krasjer plutselig et fly inn i en bygning,

og min første tanke ville vært: "Jeg sa det, jævler,

at noe ville skje." Sånt skjer i hjertet mitt.

Jeg er nervøs, og jeg tar med meg den angsten inn i forholdet mitt.

Jeg er den engstelige i et forhold. Det som er sprøtt med kjærlighet,

er når noen sier at de elsker deg,

så må du bare stole på det.

Det er sprøtt. Er dere ikke enige?

Det er sykt. Jeg trenger mer bevis enn som så.

Jeg vekker kjæresten midt på natta og sier: "Elsker du meg?"

Jeg prøver å riste han og overrumple han.

Jeg forstår meg på bryllup.

Jeg likte ikke bryllup som ung. Jeg protesterte mot dem.

Jeg ble sint da vennene mine inviterte meg i bryllupene sine.

Jeg sa: "Hvorfor inviterer du meg til et pausenummer?"

Kyllingen er tørr. Dere spiller topp 40-hits.

Jeg måtte ta et fly for å se dere ta en avgjørelse.

Jeg reiste så langt for å se deg danse sakte med faren din.

Faen ta deg. Det pleide jeg å føle. Det var før jeg ble forelska.

Nå forstår jeg at poenget med et bryllup ikke er festen.

Et bryllup er for vitnene.

Derfor har man et bryllup.

Et bryllup handler om å få personen

som hevder å elske deg til å stå ved siden av deg.

Man inviterer alle man har møtt i løpet av livet.

Din familie er der. Hans familie er der.

Man inviterer dørvaktene fra bygninger man ikke bor i lenger.

Alle er der.

Du får alle bestevennene dine til å stille seg på rekke bak deg

bare for å stirre på den jævelen.

Hele poenget med seremonien er at du skal snu deg mot dem og si:

"Hva var det sprøytet du sa om at du elsker meg?"

Si det til dem. Tanta di fløy hit.

Fortell tanta di at du vil dø med meg.

Si det. "Til døden."

Det er derfor man har et bryllup.

Jeg forstår det nå fordi jeg er forelska og vil gifte meg.

Ja, det er sant. Jeg elsker kjæresten min.

Han er bestevennen min. Jeg liker hver stund med han.

Jeg liker å ligge i fanget hans mens han spiller Mario.

Jeg håper vi vil vare livet ut.

Vi feiret ett år 6. januar.

Ja.

Han gjorde opprør i hjertet mitt.

Han liker ikke at jeg sier det, men jeg liker det.

Det er så nytt for meg. Det er så spennende.

Han er min likemann. Det er veldig viktig

å være med en likemann. Misforstå meg rett. Vi er ulike.

Vi er veldig ulike. Vi har ulik oppvekst.

Vi hørte på ulik type musikk.

I oppveksten hørte jeg mye på rap. Mye Jay-Z.

Alle favorittsangene mine handler som regel om en langer

med skytevåpen som gjorde det han måtte for å overleve.

Kjæresten min vokste opp med å høre mye på Björk.

Og Joanna Newsom.

Alle favorittsangene hans handler om en spurv som tar abort.

Vi er veldig ulike, men for meg er vi likemenn.

Det er viktig.

Det er viktig å være sammen med din likemann.

Man må det.

Føler man seg som den heldige, vil den andre være utro.

Hvis man vet at hen er den heldige,

er man konstant på leting etter en utvei.

Man må være likemenn. Jeg og kjæresten min er likemenn.

Jeg er rik, og han er hvit, så vi er likemenn.

Det er likt. Fifty-fifty.

Jeg kan ikke unngå å sammenligne meg med han hele tiden.

Hva enn kjæresten min gjør for å forbedre seg,

tolker jeg som en anklage mot meg.

Hvis han står opp før meg,

føler jeg meg som en lat jævel.

Dette er det beste eksempelet jeg kan komme på.

Vi kjøpte et vaffeljern fra Williams-Sonoma.

Jeg elsker vafler. Jeg elsker vaffeldagen.

Jeg blir gira kvelden før.

Jeg spør kjæresten: "Skal du lage vafler i morgen?"

Han svarer ja.

Jeg får mine åtte timer og våkner lykkelig. Det er som jula.

Vi går ned, og kjæresten steker vafler,

og så anretter vi vaflene ulikt.

Jeg liker å dele opp vaflene mine i små biter.

Så lager jeg et vaffelfjell. Et Crumbl-vaffelfjell.

Så smelter jeg en halv kjele Kerrygold-smør

-og heller det over vaflene. -Ja.

Så tar jeg den billigste sirupen jeg kan finne.

Ikke noe sånn prima økologisk lønnesirup-greier.

Jeg mener Log Cabin.

Jeg liker den.