FEUD

- Æsj! Hvordan gjør du det? - Det er lett. Jeg skal vise dere.

- Vi får ikke lov til å røyke. - Man lar bare være å puste inn.

Guttene elsker det. Prøv.

Cathy! Hva gjør du?

Gå til garderoben min igjen, jenter. Takk.

Dette skal jeg snakke med moren din om.

Hold dere borte fra den jenta. Dere trenger ikke være uhøflige.

Bare ønsk henne en god morgen og gå videre.

Så fint det ble, Mamacita.

Jeg tar kalvestek i kveld, Michael.

Du hadde visst lyst på lever, Mamacita.

Ja, med løk.

Og fiskepinner til jentene?

Kan vi få biff?

De vokser opp så raskt!

To fileter takk, Michael. Svært blodige. Takk.

Kan vi ta av sløyfene? Alle stirrer på oss.

Det er ikke derfor de stirrer.

Jo, miss Joan, før jeg glemmer det...

- Hva er dette? - Kortet til miss Christinas blomster.

Hun har premiere på teaterstykket sitt i morgen kveld.

Nei, jeg skal ikke sende noe.

Tror dere moren min sendte blomster eller annet til meg?

Jeg tjente til oppholdet ved å skrubbe toaletter som 12-åring.

Men klagde jeg? Overhodet ikke.

Forventet jeg meg kort og blomster? Aldri.

Men det gjorde meg hardfør og ambisiøs.

Nei, vi... Vi får se hvordan anmeldelsene blir.

Og så kan vi tenke på blomster.

Dere kan gå på dametoalettet og ta av sløyfene hvis dere vil.

Men ikke kom ut og se rufsete ut.

- Takk, mamma. - Takk, mamma.

Få se det.

Få se, Mamacita. Og en penn.

Dette er andre-og tredjevalget til nabojenta.

De er overhodet ikke like pene.

- Hun her har nettopp gått av toget. - Hun ser ut som om hun trakk det.

Problemet var jo at den første var for pen.

- Hvem er for pen? - Tony Curtis. Derfor avviser jeg ham.

- Jeg vil snakke med Bob. - Du kan få ham. Halve, iallfall.

Det er best å være likefram i slike situasjoner.

Det var fantastisk på fredag, men det må ikke skje igjen.

Jeg er virkelig glad for at du sier det.

Jeg så på Harriet i morges og tenkte at det ikke må skje igjen.

- Du har rett. Jeg er helt enig. - Bra.

Men måtte du være enig så raskt?

- Hva er dette? - Kanonføde.

Erstatninger for jenta som du og Crawford tvang meg til å sparke.

- Her er de reviderte sidene, pappa. - Takk.

Adelle. Slik en profesjonell ung dame.

- Trives du? - Ja, virkelig! Jeg lærer så mye.

- Du gjør en fantastisk jobb. - Takk, miss Davis.

Bette! Ikke dull med henne. Du lovte å være like tøff som vanlig.

- Jeg beundrer familiebedriften din. - Byen drives av nepotisme.

Så sant! Kanskje datteren min kan spille nabojenta.

- Det er ingen dum idé. - Jeg fleiper, Bob.

B.D. er i rett alder og nesevis så det holder.

- Hun er ikke skuespillerinne. - Men det er moren hennes.

Hun må da slekte litt på deg?

Du sier hun ikke forstår deg og hvor hardt du jobber for henne.

La henne prøve det selv.

Hva sier Crawford til det? Hun har en datter som er skuespiller.

Christina er for gammel for rollen.

Hun er adoptert. Kanskje hun har talent.

Ja!

Jeg burde ha ventet med dette, Bette, -

- men jeg kan ikke prestere bra i dag hvis jeg tenker på dette.

- Det handler om B.D. - Jeg skulle snakke med deg senere.

Har hun sagt noe alt? Jeg var ikke uvennlig, men bestemt.

- Hva snakker du om? - B.D. fordervet tvillingene mine.

Jeg kom over dem mens de røyket.

Jeg har bedt henne ligge unna barna dine, og hun får ikke røyke.

Kanskje du kan holde henne i litt strammere tøyler.

Jeg vil spørre om en ting.

Jeg ser hvordan jentene dine er. Som to veldresserte småhunder.

- Hva er hemmeligheten din? - Hemmelighet?

Tja... Jeg har alltid vært streng med disiplinen.

Enkelte personer synes nok at jeg har vært for streng, -

- særlig med mine første to, Christina og Christopher.

Men om man gir barn en oppgave, så får de noe å fokusere på.

Da får de en følelse av å ha oppnådd noe, og å ha tatt ansvar.

Tvillingene mine er for eksempel glade i å sy og å lage mat.

Det er en god idé. Så, "Crawfish"...

Skal vi ta et par glass etter jobben?

- Du og jeg? - Jeg spanderer.

Da så.

- Og lukk døren. - Hva?

- Døren. - Lukke den?

Så... Jeg ville bare takke deg.

- Takke meg? For hva da? - For rådet ditt.

Jeg skal la B.D. jobbe... med filmen. Bob vil at hun skal spille nabojenta.

Jaså?

Jeg skjønner. Det var derfor du ville gå hit.

Du var redd for at jeg skulle stelle til en scene.

Jeg vet hva du mener om meg, Bette. Hva du alltid har ment.

Og hva du mener om meg som mor.

Hvis jeg framstår som overbeskyttende eller som for bekymringsfull, -

- så skyldes det at min egen mor blåste i om jeg levde eller døde.

Hun kastet meg ut som et par gamle sko.

Hun sendte meg til klosterskole da jeg var 12.

- Ville hun beskytte dyden din? - Nei, nei...

Hun visste at det var for sent.

- Mistet du dyden da du var 12? - 11.

Jøss! Jeg fikk ikke engang et forslag før jeg var 25,-

- og så ventet jeg to år til, til de pokkers hvetebrødsdagene.

I den ørken som var barndommen min-

- var jeg takknemlig for all ømhet, å føle meg verdsatt.

Hvem var den heldige gutten?

Mammas andre ektemann, Henry Cassin.

Han var en sjarmerende mann som betydde mye for meg.

Vi kalte ham "daddy Cassin", men han var ikke min ekte far.

Vi var ikke i slekt, så det var ikke incest.

Men han var vennlig og forsiktig og elsket meg. Jeg forledet ham.

Du var bare et barn.

Moren din burde ha sparket ham ut.

Ja, kanskje, men jeg var glad for å slippe ut.

Nonnene var brutale, men ingenting sammenlignet med mamma.

Nonnene lærte meg en hel del som jeg har nytte av ennå i dag.

Disiplin og viktigheten av renslighet og orden.

Etter at pappa forlot oss, ble vi også sendt på internatskole.

Ikke nonner. Puritanske yankeer.

Mye frisk luft, ingen strøm, nakenbad i snøen.

Jeg elsket det. Det gjorde meg hardfør.

Det var hardt å være skilt fra mor, men hun måtte jobbe.

Og hun jobbet og slet til vi ble gjenforent.

Så forlot hun aldri min side så lenge hun levde.

Hun... Hun døde i fjor.

- Savner du henne? - Ja. Ja...

Jeg tror at hun var min eneste virkelige, kvinnelige venn.

Da har du hatt flaks.

Hør her... Vi trenger ikke å være bestevenninner, bare allierte.

Vi vil begge det samme. At filmen skal bli vellykket.

Det blir den sikkert, takket være deg. Du har snart fått en Oscar.

Jeg er for gammel til å tenke på priser.

Ser du? Til og med det var nesten overbevisende.

Jeg mener det, Lucille.

Jeg akter å støtte denne filmen selv om det innebærer å støtte deg.

- Du burde ikke skrive den artikkelen. - Ikke svikt nå. Vi har en strategi.

Hvis du vil stjele filmen, må du holde fast ved den.

- Hun vil forstå at det var meg. - Hvordan da?

Hvem som helst kan ha klaget over hennes dårlige kroppslukt.

Ingen andre jobber i sterkt lys ved siden av henne. Hun vil forstå.

Det var som søren. Joan Crawford begynner å få kalde føtter.

Jeg tror faktisk at jeg begynner å forstå henne litt.

Hun er en enslig mor i Hollywood.

Du forstår nok ikke hvor vanskelig det kan være, Hedda.

Jeg kunne også ha kjøpt meg en haug snørrunger.

Men hvorfor skulle jeg det? Byen er allerede full av dem.

Du trenger ikke å være slem.

Husk det på Oscargallaen når hun blir Beste kvinnelige hovedrolle.

Du sa at han kom fra Broadway. Det gjør han ikke. San Diego.

Ja, Old Globe. Han er Shakespeare-skuespiller.

Hans "Falstaff" er sikkert viden kjent i Tijuana.

- Bare se på ham! - Han spiser fordi han er nervøs.

- Gi prøven en sjanse. - Ingen er så nervøs.

- "Hei, mamma!" - Du skal ikke være glad for å se meg.

Du ser på en dårlig Crawford-film. Du er distrahert. Prøv igjen.

"Det er så trivelig å bryte brød med fremmede. Ikke sant?"

"Ja, så sannelig." Unnskyld...

Blir det ikke bedre om jeg bare tar tallerkenen fra henne?

Vær så god. Jeg er ikke sulten.

For en fantastisk reaksjon! Slik ville nok Jane også reagere, -

overrasket over Edwins manerer.

"Er han en sofistikert kunstner eller en vulgær gris?"

- Det får hun nok snart vite. - Ja.

Og så snakker de på TV...

"Når hunden din sier 'vov' skal du gi ham Iliad."

Så sier jeg til TV: "Hold munn!"

Nå snakker du igjen.

Når du hører signalet, går du opp til Blanche.

Victor blir igjen her og utforsker. Greit?

"Hvorfor ser vi henne aldri? Vi har vært naboer i et halvt år,"-

- "men den eneste jeg ser, er den tykke søsteren som subber rundt."

Klar? Signal!

- Unnskylder De meg? - Selvsagt.

- Du liker ham. - Jeg liker talent.

"Julie sier at søsteren er merkelig. Har du tenkt på det?"

"Nei, det har jeg ikke."

Du er flink.

Det er som å få en ponni av mamma.

Jeg er elendig, ikke sant?

Du blir bedre.

Ja!

Jeg har snakket med Hopper. Hun vil ha en kommentar på en story.

Hvilken story?

Bette... Bette!

- Hvor er rullestolen din? - På settet. Hvordan det?

Jeg skal brekke beina dine.

Du sa til Hopper at du får en Oscar for hovedrollen, og jeg for birollen.

- Det var din idé. - Hva? Er du gal?

Hun hadde drukket litt, men hun virket oppriktig.

Du brød deg ikke om priser, du ville støtte meg.

Så jeg skulle nøye meg med en birolle og gi deg hovedrollen?

Jeg anså det som en kollegial gest.

Du har jo to Oscar-statuetter. Jeg har bare én.

Be Hopper skrive dette: Jeg deler ikke en dritt med deg.

Og en ting til: Jeg skal bli den første som får tre Oscar.

Alle vet jeg burde hatt det alt, for jeg ble snytt i 1950.

Det var uhøflig og avvisende overfor Judy Hollidays opptreden.

Hun vant ved en formalitet!