Disney Worldbuilders

HER FORLATER DU DAGEN I DAG OG TRER INN

I GÅRSDAGENS, MORGENDAGENS OG FANTASIENS VERDEN

Vi vet alle at Walt fortalte mange historier til verden.

TIDLIGERE DIREKTØR

Det jeg tenker på hver gang jeg går ned Main Street,

er at han visste at nostalgi hadde en verdi,

men han var også en ekte futurist.

Han skapte den fine balansen mellom

gårsdagens verden, dagens verden og morgendagens verden.

På mange måter er det det Disneyland er.

BRANNVESEN

Nå vil vi at dere skal dele vår nyeste og største drøm med oss.

Her er den.

Disneyland.

Vi håper det blir ulikt alt annet på jorden.

Et sted for håp, drømmer, fakta og fantasi, alt i ett.

KINO

Det er utrolig å være her...

SPILLEHALL

...og tenke på det Walt snakket om

og bli oppslukt av verdenen han beskrev

og det han drømte om å bygge.

Som ung gutt kan du forestille deg hvor mye han inspirerte meg.

Jeg ble satt ut en dag da en liten gutt spurte:

"Mr. Disney, hva jobber du med?"

Jeg sa: "Noen ganger ser jeg på meg selv som en liten bie.

Jeg går fra et område av studioet til et annet, samler pollen

og stimulerer alle.

Det er vel jobben min."

Ingenting er mer spennende enn å høre en historieforteller fortelle.

Da jeg så på Pixar, Marvel, Lucasfilm og 20th Century Fox,

så jeg en samling fantastiske historier.

Om vi kunne ta med alt det inn i Walt Disney Company,

ville det utvide lerretet

og la selskapet vokse og lykkes i mange år fremover.

En av tingene du oppdager når du jobber med en god historieforteller,

er at de eier sine egne historier på mange måter.

De kommer fra innsiden, fra hjertet.

De er en forlengelse av hvem de er som mennesker,

og de er sterkt knyttet til historiene de forteller.

Det er viktig å forstå det når du jobber med en historieforteller.

Alle attraksjoner i fornøyelsesparker eksisterer

fordi en god historieforteller fortalte en god historie.

Så enkelt er det.

Opprinnelsen til dette er lek.

KREATIV LEDER

Når du husker tilbake til da du var barn,

og du hadde to små plastfigurer, så forsvant du

inn i en virkelighet fantasien skaper.

For meg var Disneyland det i stor skala.

Så snart du går inn, blir du invitert til å leke.

Jeg vokste opp i en liten by i Minnesota, og én gang i året

kjørte vi folkevognbussen vår til California for å besøke familie.

Og høydepunktet for meg

var ikke å treffe besteforeldrene, tantene eller onklene mine,

men å dra til Disneyland.

Jeg tenkte: "Ok, la oss ta dette bildet

så vi kan dra og oppleve dette stedet."

Og jeg planla i månedsvis. De hadde et Super 8-kamera.

Jeg prøvde å maksimere opptaket på to og et halvt minutt

for å få med alt, for det var så magisk.

Jeg syns Pirates er den beste attraksjonen.

Jeg husker at jeg følte jeg hadde gått inn i en drøm.

Døde menn sladrer ikke!

Det er flott historiefortelling.

Du går inn, du sovner, du har opplevd alt dette,

så våkner du og tenker:

"Hva skjedde?" Ikke sant? Det er magisk.

Det som fikk meg interessert i animasjon, var illusjonen av bevegelse.

Jeg fant fort ut at i et notathefte

kunne jeg tegne en prikk, så ville den vokse til en linje,

krølle seg, bli et bord og...

"Jøss, det beveger seg!" Det var utrolig.

Jo mer jeg begynte med det, jo mer innså jeg

at bevegelsen er mindre viktig enn selve historien.

Da jeg sluttet på skolen, var jeg forbløffet over historiefortelling.

Jeg ville bli animatør selv om tegneferdighetene mine... Jeg slet med det.

Istedenfor, av grunner jeg ikke kan forklare helt,

kom jeg til et helt ukjent datastudio

ingen hadde hørt om, Pixar.

Ikke engang et studio, men et dataselskap.

De laget maskinvare, programvare og reklamer.

Derfor kom jeg dit.

Det ene førte til det andre, og jeg var animatør på Toy Story.

Visste ikke at jeg kunne det.

Til evigheten og forbi!

Tidenes beste femdagershelg på kino

Å komme inn i begynnelsen av det forandret livet mitt.

Vi så på oss selv som opprørerne.

Vi ville tøye grensene og trodde at animasjon kunne gjøre alt.

Og jeg fikk en idé om monstre.

Ingenting er mer giftig eller dødelig enn et menneskebarn.

Én berøring kan drepe deg.

Bø!

Jeg husker ikke at noen sa: "Du skal regissere den."

Det bare ble slik.

Jeg kom meg så vidt gjennom.

Jeg fikk nesten sparken flere ganger,

for historien falt ikke på plass.

Men jeg overlevde.

Du kan ikke lage en film basert på hva du tror folk vil ha.

Det må utløses av noe du føler dypt som person.

Det ene førte til det andre.

Jeg tror det var i 1999 vi først fant på dørhvelvet som konsept.

Det tok bokstavelig talt 30 sekunder før vi sa:

"Hadde vært bra i en fornøyelsespark."

Av en eller annen grunn, enten teknologien eller budsjettet,

ble det bare utsatt.

Det er veldig spennende nå som de endelig bygger det.

PIXAR-PIREN

Pixar-piren.

California Adventure ga store muligheter for Pixar-filmer.

Det største komplimentet du kunne gi oss, var:

"Vi skal lage en attraksjon av filmen deres i Disneyland."

Jeg husker første gang jeg så Woody gå rundt.

Jeg tror jeg gråt.

Mens vi designer karakterene og historiene,

tenker vi: "La oss få med seerne

så de tror og føler det samme som karakteren."

Så ser du barn komme bort,

og for dem er det som om de er med i filmen,

eller som karakteren kom ut av den.

De kjenner denne fyren,

for de har hatt en emosjonell opplevelse med ham.

Jeg tror det vi alle ønsker som filmskapere og kunstnere,

er å skape noe som vil...

Som en spilledåse. Du kan trekke den opp og spille den av for noen andre.

Den spiller av den samme følelsen som du hadde.

Jeg er stemmen til Kevin, fuglen fra Se opp .

Vi trengte lyd, så jeg bare...

Det er i filmen.

Jeg husker at jeg i 1989 fikk praksisplass på Disney Animation.

Jeg var så spent.

De sa: "Du skal animere noe for EPCOT."

Så jeg laget noen av de første utforskende scenene for Buzzy ,

en førvisning for Cranium Command.

- Hva heter du, rekrutt? - Buzzy.

Klar til å styre en hjerne, Fuzzy?

Jeg heter Buzzy. Og ja.

Selvsagt skjer hele greia i hjernen til denne gutten.

Flere år senere, da jeg kom på ideen til Innsiden ut ,

innså jeg at det var inspirert av noe.

Jeg skjønte det ikke da.

Jeg heter Sorg.

Hallo. Jeg heter Glede.

Det er Frykt.

Dette er Avsky.

Det er Sinne.

Jeg tror den første karakteren som dukket opp, var Sinne.

Den var som en firkant.

Det er rart å besøke et land

der jeg ikke kan språket og aldri har møtt noen derfra,

men likevel vil millioner knytte seg til denne karakteren

som jeg tegnet på en serviett for åtte år siden.

Å lage filmer og være en del av attraksjonene i fornøyelsesparken,

er en måte å si: "Du er ikke alene.

Ikke bare du har det slik." Det knytter folk sammen.

Det bringer folk sammen på måter som overgår drømmene mine.

Kan du få den til å stoppe?

- La oss se. - Vi har... Hva...

Vi klarte det.

Greit. Vi snur den andre veien.

Den er glatt.

En følelse av at vi alle er forbundet og deler denne historien sammen.

Disney er så flinke til

å ta disse historiene som er rare og spesifikke,

og gjøre dem universelle.

EVENTYRET ER DER UTE!

Jeg har vært heldig nok til

å forvalte verdener som har blitt skapt før, og utvikle dem.

En veldig spesifikk type verdensbygging,

for du starter ikke fra bunnen av.

Du holder deg til det som ble skapt før, men prøver å utvikle det.

Noen ganger med ny teknologi og moderne tilpasning...

FORFATTER OG REGISSØR

...men samtidig bevare det som gjorde det til en verden,

og det som ble skapt før deg.

Disneyland er favorittparken min.

Jeg liker at Walt var der.

Folk ser på Disney eller Disneyland som noe nostalgisk,

men det er vanskelig å huske hvor nyskapende

den teknologien var da den først ble presentert for offentligheten.

Blandingen av det gamle og det nye

gjør noe relevant for oss alle.

Forholdet mitt til Star Wars begynte i 1977,

da jeg så den første filmen. Jeg var ti år.

Det var riktig alder å se filmen.

Som å snakke om Disneyland.

Vi tar det for gitt nå, for vi har vokst opp med det.

Det har gått nesten 50 år.

Det er vanskelig å uttrykke i den tidens kontekst hvor viktig filmen var.

Når du først ser Star Wars...

DIREKTØR/KREATIV LEDER

...er det engasjerende fordi du føler deg som Luke.

Det er lett å kjenne seg igjen.

Du føler deg som en som er på et veldig lite sted,

og at det er en mye større galakse der ute.

Du vet at livet ditt vil drive deg mot den.

Som barn er det så mektig,

for du vet at det er en reise du vil fortsette.