The Buccaneers

Jeg tar den. Takk.

Unnskyld meg.

Beklager.

Unnskyld meg.

- Hvorfor sniker du deg rundt, mor? - Det starter snart, og han er ikke her.

Nan, lord Richard er ikke her.

Det går bra. Gå ned.

Hvordan kan det gå bra?

- Har Conchita kledd seg? - Ja. Gå ned.

Jeg skulle ikke være hovedpersonen.

- Jeg lot gjerne Jinny, søsteren min... - Han kommer.

...og vennene mine konkurrere om det.

Jeg vet at han kommer.

Jenter lærer å tro at om en historie ikke er en kjærlighetshistorie,

er den en tragedie.

Og jeg hadde ingen interesse av å være involvert i noen av dem.

Alle visste at min beste venns var en kjærlighetshistorie.

En virvelvindromanse med en kjekk engelsk lord

kan bare bli fulgt av et stort sosietetsbryllup

for å forsikre oss om

at om noen ikke misunner Conchita ennå, gjør de det snart.

Men ingen misunner en brud hvis brudgom ikke kommer.

Ser du noe?

- Ingenting. Og nedenunder? - Gjestene har knapt merket noe.

- Denne dagen skulle være... - Han kommer.

...den fineste dagen... Og hele verden er her.

Jeg hater ham. Du aner ikke hvor mye jeg avskyr ham.

Herregud.

Selvfølgelig elsker jeg ham. Det vet jeg.

Jeg bare... Jeg skulle ha skjønt det.

I går kveld virket han så mye fjernere.

- Richard er aldri lenger unna enn her. - Å, Nan.

Jeg skulle ha fortalt ham det.

Men jeg vil ikke at han skal gifte seg med meg fordi han må,

men fordi han forguder meg.

Ja.

Jeg er ødelagt.

Hvor er han?

- De fleste gjestene er... - Det ordner seg.

Hva om vi begynner å ta på kjolen,

- og når han kommer... - Jeg vet ikke.

- Hva skal vi gjøre? - Jeg henter den.

Nei, din dumming.

Hva er det du gjør?

Stopp. Hva er det du gjør?

- Du er gal, Nan. - Jeg henter den.

- Herregud. - Hva gjør hun?

Den jenta!

Jeg rømmer ikke eller noe.

- Nei! - Beklager.

Er du sikker på at du bør...

- Jeg har den! - Ja! Nan!

Nan, du ser helt redselsfull ut.

Det er det man alltid vil høre.

Kom inn! Bryllupet!

- Ja, bryllupet mitt. - Ja, det er bryllup.

- Og ingen vil snakke om det. - Kom inn og stell deg!

- Til bryllupet. - Du har hørt om det.

Man kan visst ikke være for ren til et bryllup. Så mye oppstyr alle lager.

Vil du gifte deg?

Nei... Jeg er ikke... Det var ikke... Det var ikke et frieri.

- Kom, Nan. Jeg trenger deg. - Slutt å lage oppstyr, Annabel.

- Mødre er vanskelige greier. - Det er guvernanten min, Miss Testvalley.

- Kom inn. - Ja.

Jeg må virkelig...

Se, Nan! Han er her. Det er Dicks vogn.

Selvfølgelig er han her.

- Kom! Jeg må kle meg. - Han er her!

Jeg skal gifte meg!

Nan.

Ikke si ett ord.

Jeg har ikke sovet i hele natt. Du må gi dette til Conchita.

Nei. Og jeg tror ikke du vil at hun skal ha det heller.

Det fins ikke noe vondt i Conchita.

Selvfølgelig ikke, det er bare foreldrene mine.

Ikke si foreldre.

De ville selvsagt ikke komme.

- Jeg er i beste fall en klodrian. - Har ikke denne sommeren vært best?

- Med Conchita? - Ja.

Jeg har aldri opplevd maken. Men vil hun fungere i England? Passe inn?

Conchita er en man legger merke til.

Hun er som solen.

- Og i dag... - Er bare for syns skyld.

Conchitas far elsker at du er lord og at alle får se hvor mye penger han har.

Conchita elsker deg.

Gosj.

Ja. Og hva vil foreldrene dine at du skal gjøre?

Jeg vet ikke. Dra hjem og begynne å oppføre meg fornuftig.

- Herregud, Nan. Hun er et mirakel. - Ja.

- Jeg blir beruset av henne. - Ja! Det er dere to.

Hvem vil være fornuftig? Og hvem vil la livet gå ubemerket hen?

Hvor skal du?

Inn for å gifte meg med min vakre...

...vidunderlige hustru.

Nan.

Si til Conchita at jeg elsker henne.

Det vet hun alt, din tosk.

Kusk, hovedinngangen, takk. Jeg skal gifte meg.

Du er det vakreste jeg noensinne har sett.

Bortsett fra Jinny.

Og Lizzy.

Og puddelen.

Vel, da er du blant mine fem beste.

- Fem beste? - Nei, seks beste.

Du har selvsagt ingen interesse av beundrende menn.

Jeg har ingen interesse av en manns beundring.

Jeg kan vel beundre meg selv?

Du er komplisert. Vi er kompliserte.

- Jeg skal plukke... - Conchita, du er så vakker.

Du er nydelig.

Jenter, skål for en ny verden.

Ekteskap, menn og fester.

Ikke i den rekkefølgen.

- Hva kommer først? - Mine kjære, vi kommer alltid først.

- Alltid. - Alltid.

Sverger vi med blod eller champagne?

- Champagne! - Selvsagt!

BASERT PÅ ROMANEN AV EDITH WHARTON

Lykke til.

Du glemmer meg vel ikke når du drar til England?

Hvem er du igjen?

Wow.

- Vær festen. - Vi er festen.

Jeg må ta av meg strømpebåndene. De klør.

Damer!

Beklager.

Møt meg.

- Beklager. - Beklager.

- Jeg dunker stadig borti folk i trapper. - Det er faren når man danser der.

Jeg er vanligvis en gå-ned-trappen-mann.

Kanskje et lite jump hvis det er noe nederst som jeg er glad for å se.

Det er mitt livs dårligste timing, men jeg må gå.

- Hvor skal du? - Hjem. Moren min dør.

Beklager. Jeg fatter ikke at jeg sier det høyt.

Ikke at leger alltid... Du vet...

De vet som oftest ingenting.

Uansett... Jeg fikk ingen båt før i kveld uansett hvem jeg tagg. Men jeg må...

Du kommer deg hjem, og moren din blir glad for å se deg.

Skulle ønske du ble med.

Jeg gjorde det. Derfra til hit.

Vår første reise.

Jeg heter forresten Nan. Nan St. George.

Adjø, Nan St. George.

Vi er her. Vi er midt i det.

- Og det tok bare fem år. - Ja. Fem korte år.

Da vi var naboer i lille Saratoga, hvem kunne ant...

At når vi flyttet hit, var dere rett bak.

Den udannete latteren.

Kjære, du er her nå.

Nyt det.

Damer.

Dette er visst den beste utsikten over festen.

Det er Mrs. Paramore.

Hun er her. Se den kjolen.

Mrs. Paramore.

Vi håpet å snakke med deg angående invitasjoner til ballet ditt.

Jeg er Mrs. St. George, Mrs. Paramore.

Og dette er min Jinny. En av brudepikene.

- Og min Lizzy. - Ja visst. St. George.

- Familien fra Saratoga. - Vi bor i byen nå.

- Mannen min gjorde det bra på aksje... - Bra for ham. Bra for dere alle.

Mrs. Closson.

- Kanapeene dine er nydelige. - Takk.

Beklager, mor, jeg skulle...

- Nei. Du gjorde som du skulle. - Mrs. St. George.

Jeg er redd du ikke kan delta på noe New York-ball denne sesongen.

- Jeg ser ingen grunn til... - Min mor...

Lady Brightlingsea.

Ja, selvsagt.

Ja. Min mor insisterer på at jeg inviterer deg og døtrene dine,

Conchitas brudepiker, til London.

London?

London, London? England?

- Alle Conchitas brudepiker? - Det sies, Mrs. Paramore,

at for enkelte penere piker er New York blitt for begrenset.

- Veldig begrenset. Jeg er helt enig. - Ja, jeg er også enig.

Og det haster...

Starten på sesongen.

...sånn at Jinny og de andre debutantene kan bli presentert på debutantballet.

For dronningen.

Dronningen.

Det er veldig snilt av lady Brightlingsea.

Og Mrs. Paramore,

når Jinny kommer tilbake neste sesong, hvis hun kommer tilbake...

...kan hun kanskje overtales til å komme innom det lille ballet ditt.

Miss Testvalley, kjenner du lord Richard?

Vel, Annabel, som du snart får se, er England et veldig lite sted.

Lady Hopeleigh skrev i går og ba meg minne...

Lady Hopeleigh har ikke noe med å minne meg på noe.

Jean Hopeleigh debuterer ved dronningens ball.

Og du vet at framtiden hennes er i dine hender.

Mor, Jean Hopeleigh burde vite

at jeg aldri gifter meg med en som er ute etter tittelen min.

Hun har pen hud, Theodore, åpne øyne og jevne skuldre.

- Og hun er ikke enfoldig, som noen er. - Du vet at sånne ball...

Jeg vet at du helst ville erstattet deg selv med en mekanisk hertug av Tintagel.

Glaningen kan jeg takle.

Men det er bråket og tøys...

Bare for å se, Theodore. For min skyld.

En ung dame av finesse, er du snill.