Rebel in the Rye

Kjære Whit,

jeg beklager å informere deg at Holden Caufield er død.

Jeg vet at du trodde han kunne beskytte meg.

Eller, i det minste, gi meg et tilfluktssted fra sarkasmen min.

Men Holden er borte for alltid.

Og jeg vet ikke om noe kan hjelpe meg nå.

6 ÅR TIDLIGERE

STORKEKLUBBEN

Hvor er jenta di, Jerry? Hvor gikk hun?

- Hun ville danse med broren sin. - Familien holder sammen.

Vet du, det er mer sannsynlig at Lusitania kommer til England

enn å få seg et nummer i denne rottefella.

Jeg vet ikke, bortskjemte rike døtre elsker de som dropper ut av skolen.

De kan ikke vente med å fortelle fedrene sine:

"Han er ikke bare blakk, far, han er også jøde.

Hei! Halvt jøde.

Hvorfor fortsetter vi å gå hit? Jeg orker ikke alle disse falske folka.

Å gi sånne jenter av vår tid.

- Hvem er det? - Oona O'Neill.

- Har det noe med Eugene O'Neill? - Det er faren hennes.

Ryktet sier at hun er glad i skribenter.

Kanskje jeg kan skjenke henne full og lese noe av mitt for henne.

Det med skjenkingen er greit, men jeg er ikke sikker på det andre.

Jeg har lest arbeidet ditt.

Du er en virkelig prins. Hvem er livvaktene?

Blythe Chaucer og Carol Flourentine,

hennes beskyttere mot morfinavhengige og gutter uten fondsmidler.

Og hvis du bare prøver å henvende deg til Oona, så stjeler de klokken din.

Ok...

Jeg går inn.

- Damer. Oona. - Hei.

Det er en fornøyelse å treffe deg. Jeg er Jerome David Salinger.

Mine venner kaller meg Jerry.

Det er hyggelig å treffe deg, Jerome David Salinger.

Jeg er en stor beundrer av faren din.

Jeg er selv forfatter

og hans verker har vært en stor kilde til inspirasjon for meg.

Hva skriver du?

- Jeg skriver korte fortellinger. - Virkelig?

Har du blitt utgitt?

Kom igjen, Oona, jeg vil introdusere deg for Billy Chanler.

- Er han her? - Ja.

- Flott... - La oss gå.

På gjensyn, Jerome David Salinger.

Kom igjen, Oona

Billy!

Unnskyld, sir, vet du tilfeldigvis hva klokken er?

Det gikk bra.

Gjennom hele mitt fascinerende kjedelige liv,

har jeg alltid funnet fantasi mye mer sannferdig enn virkelighet.

Og ja, jeg ser ironien.

Han hadde verken utséende, personlighet eller fine klær

som kunne vinne Shirleys interesse.

Han hadde ikke en sjanse. Som jeg har sagt før,

for å kunne skrive en skikkelig god gutt-møter-jente-historie,

er det klokt å la gutten møte jenta.

Jeg kan ikke konsentrere meg når du stirrer slik på meg.

Liker du det?

- Det er veldig bra. - Du kan si sannheten.

Jeg gjør det, den er kjempefin.

Knytt skoene dine, kjære...

Så, hva synes du, mamma?

Jeg elsker barna. Jeg liker måten de snakker.

Ja, for i historiene høres tenåringene alltid rare ut

fordi de er skrevet inn av femti år gamle fylliker.

Vet du, det tar livet av meg.

Du er virkelig et talent.

Jeg tror jeg vil prøve å gi det ut.

Hvordan ville du gjort det?

Jeg vil tilbake til skolen og studere kreativ skriving.

Hva sa du?

Du blir kastet ut av alle skoler jeg sender deg til

på grunn av den frekke kjeften din.

Hvordan kan du over hodet tro at du kan bli profesjonell forfatter?

Jeg vet ikke, jeg liker bare å gjøre det.

Han er et stort talent, Sol.

Selv om han er det, så er det umulig å leve av det.

Selv for de beste studentene, og du er ikke én av dem.

- Jeg kan ikke gjøre noe bra. - Sonny, Sonny...

Kom her. Sitt ned. Beklager.

Jeg vil bare ikke at du skal bli skuffet når det ikke går,

og det vil ikke det. Det gjør aldri det.

Hør på meg,

Kjøtt-og oste-distribusjon har vært veldig bra for denne familien.

For seks år siden, så var Buddy Richman praktisk talt blakk.

Han kjøpte en slakteforretning, og nå er han "baconets konge."

- Det kunne blitt deg, Sonny-gutt! - Jerry skal ikke selge ost

eller griser eller kuer eller melk.

Han skal ikke bli baconets konge.

Han skal dra til Columbia.

Han skal studere skriving.

Det er det Jerry skal gjøre, og du skal betale for det.

Jeg vedder på at hvis jeg ikke gikk inn i timen din den dagen,

ville sannsynligvis ikke Holden Caulfield ha eksistert.

Derfor er dette rotet like mye din feil som min.

Det er ingenting mer hellig enn historien.

Bibelen, Koranen, Toraen.

Historiene i disse bøkene er så mektige,

at folk faktisk tror på at de er skrevet av Gud.

Det er den makten en historie kan inneha.

Og i kurset dette semesteret vil dere få verktøyet,

og teknikken

for å være i stand til å skape deres egne historier

slik at dere kan engasjere mennesker.

Jeg var alltid en elendig student,

selv da jeg ønsket å være der.

Det var ganske flaut om du vil vite det.

Hvordan høres det ut, Mr. Salinger?

Jeg beklager, jeg falt ut ved bibelen.

Beklager, Mr. Salinger.

Trodde du at dette kurset var studiet av ateisme?

Nei, jeg gjorde ikke det.

Men jeg håper det virkelig er en Gud

som vil gi deg noe interessant å si.

Morsomt, jeg hadde samme tanke da jeg leste ditt opptaks-essay.

Selv om de fortsatt slapp deg inn.

Det må være et veldig dårlig år for Columbia.

Mr. Salinger skrev et essay, veldig morsomt,

fullt av akkurat den type sarkasme

som han så nydelig presenterte her i de første fem minuttene av kurset.

Og likevel, etter det, klarte ikke Mr. Salinger

å vende den smarte stemmen sin til en historie,

noe som er en skam, fordi det er et potensial der.

Men dette er arbeidet vi alle vil jobbe med å oppnå.

Og, ved slutten av semesteret,

om Gud vil, eller i Mr. Salingers tilfelle ikke vil,

så vil dere alle forstå forskjellen mellom å ville bli en forfatter,

og faktisk å bli en.

Mine landsmenn, og mine venner,

jeg hadde håpet at et mirakel ville forhindre

en ødeleggende krig i Europa.

Og en slutt på Tysklands invasjon av Polen.

Jeg har sagt mange ganger at jeg har sett krig, og hater krig.

Jeg håper USA vil holde seg unna denne krigen. Jeg tror det.

Mr. Salinger, kom inn og sett deg. Vil du ha noe å drikke?

- En kaffe, takk. - En kaffe, takk.

Så hvordan fant du meg her?

Jeg pleide å gå på NYU, og så alltid at du bedømte papirer i vinduet.

Hvorfor kommer du den lange veien til byen?

Jeg vet ikke et bedre sted å lese arbeidet til den neste Fitzgerald

eller Hemingway enn akkurat her i Greenwich Village.

- Sir. - Takk.

Hva med deg? Hva skjedde i NYU?

Sparket de deg ut på grunn av kjeften din?

Nei. Det var en gjensidig forståelse.

De ville ha meg ut, og jeg ønsket dem døde.

Du er ikke den første smarte drittsekken jeg har undervist, vet du.

Du oppfører deg sånn mot overmakt som meg

fordi du er følelsesmessig undertrykt hjemme.

Du mener også at du er den smarteste gutt som noensinne har eksistert,

og ingen ser hvilket geni du er.

Det er svært typisk, om du vil vite sannheten.

Men nok av min kjære Freud.

Hva kan jeg gjøre for deg, Mr. Salinger?

Jeg vil spørre om hva du snakket om i timen.

Du vet at min stemme overvelder historien.

Jeg har alltid tenkt at min stemme er det som definerer meg som skribent.

Absolutt. Din stemme er det som gjør historien din unik,

men når den stemmen overvelder historien,

som den gjorde i opptaks-essayet ditt,

blir det et uttrykk, mer om ditt ego

enn av leserens emosjonelle opplevelse.

Høres det fornuftig ut?

- Ganske. - Ganske...

Nei.

Jeg beklager at jeg er sen,

men siden jeg vil bli sen i hver eneste time dette semesteret,

skal jeg heller spare kreftene

til å lese deres sider, og til hard drikking.

I dag vil jeg fokusere på skribentens stemme.

Og for å illustrere dette, skal jeg lese en passasje for dere

av William Faulkner.

Greit, nå vil jeg at dere skal høre godt etter. Faktisk, lukke øynene.

"Fangevokteren kuttet henne ned og deretter gjenopplivet henne.

Så slo han henne, og pisket henne.

Hun hadde hengt seg med kjolen sin."

Greit, så, hva skjedde?

En kvinne i fengsel prøvde å ta sitt liv, og etter at mannen reddet henne,

- slo han henne. - Akkurat.

Dette er grunnen til at jeg lar kvinner revidere mine klasser.

Forhåpentligvis vil resten av universitetet snart følge med.

Ok, jeg leste dette avsnittet i en så kjedelig stemme

som jeg kunne få til,

men dere var allikevel engasjert av passasjen.

Hvorfor? Fordi hendelsene i historien var overbevisende,

tematisk lagdelt og dramatisk. Selvfølgelig er Faulkner kjent

for sin stemme med sin unike regionale stil.

Og derfor vil til og med en ikke-skribent elske Faulkner,

men faktisk, så er det hendelsene i historien,

selvmordsforsøket og slåingen som fengsler oss.

Og så bruker Faulkner sin stemme

til å gjøre historien til sin egen unike.

Høres det fornuftig ut?

Jeg vil at alle skal skrive en fem siders historie til neste time.

Spør dere selv om den, lest i en monoton stemme

ville den da fremdeles holde på klassens oppmerksomhet?

Vel, dette er det beste jeg kan gjøre i dag.

Dere kan bruke resten av timen

til å skrive historien eller masturbere.

Bare prøv å ikke forveksle det førstnevnte med det sistnevnte.